La oss snakke om kosthold og mental seighet. Vent, diett? Ja, diett. Du vet, den delen av treningsligningen som gjør den mest utbredte løfteren til en liten jente i en Disney-prinsessekjole.
Se, trening er lett. Ikke lett å gjøre, men lett å holde fast ved hardcore løftere. Hvorfor? Fordi vi elsker det. Å male bort under strykejernet eller ligge i en svettepytt etter metcon er givende og morsomt og en del av den vi er.
Men diett? Æsj. Bare ordet får folk til å tenke på deprivasjon, kjedelig mat, og vel, i utgangspunktet ikke få gjøre det vi vil gjøre. Har du en Belle-, Askepott- eller Elsa-kjole?
"Kosthold" er ikke bare en time om dagen. Det er jævla dagen lang - 24/7/365. Det er lett å bli opparbeidet for et monster sett med markløft. Det er ikke like lett å bli begeistret for IKKE å spise noe vi virkelig vil spise.
Ernæring er der mental tøffhet virkelig blir satt på prøve fordi noen ganger IKKE å gjøre noe er mye mer mentalt tøft enn å gjøre noe.
Mange mennesker vil fortelle deg å fokusere på utfallet: å være sunn, se magemusklene dine, uansett. Men det er vanskelig å forstå i øyeblikket, som når du ser på kyllingbrystet og tørrbakt potet mens kompisen eller ektefellen din biter i en Chili's Big Mouth Burger.
Det er da stemmene begynner å snakke til deg:
Disse stemmene er en form for rasjonalisering, en egoforsvarsmekanisme som hjelper deg med å rettferdiggjøre dårlige valg. Og disse stemmene kan være HØYE når det kommer til mat fordi vi ofte er full av veldig ekte fysisk og psykologisk avhengighet av drittsak mat.
Det første trinnet er å gjenkjenne rasjonaliseringsmekanismen. Fang deg selv når du gjør det. Det er ganske vanskelig å fortsette å gjøre noe som er blitt navngitt og definert i en førsteårs psykologi lærebok. Får deg til å føle deg litt halt for å falle i den fellen.
Det andre trinnet kan ta mange former, men her er det som fungerer for meg: sinne. Jeg blir litt forbanna på meg selv. Jeg minner meg selv på at jeg ikke er svakvillig. Jeg tenker tilbake på mine fettguttedager da jeg ble diagnostisert som overvektig. Jeg er ikke den unnskyldningsknappen lenger, er jeg??
Jeg minner meg selv på at alt jeg trenger å gjøre er å IKKE putte litt gal mat i munnen og svelge den. Jeg kan erstatte den med noe nesten like bra som støtter målene mine. Hei, hvis jeg klarer Dan Johns halvtids markløft-utfordring, så kan jeg sikkert motstå en informasjonskapsel, ikke sant?
Den gode nyheten er at når du først har vært "ren" en stund med kostholdet ditt, blir de høye stemmene myke til hvisking og forsvinner ganske mye.
“Vent, så ditt råd er å rope på deg selv og kalle deg en wimp?”Ja, ganske. Noen ganger må du bare pakke opp og sparke litt i rumpa. Oftere enn ikke er den rumpa din egen.
Ingen har kommentert denne artikkelen ennå.